Skrevet: 06.02.2013 16:53 © w w w. m e e r e t e a. b l o g g. n o


 

Alene igjen

Jeg står under stjernene igjen, stirrer på en stor hvit måne, det er kaldt. Snøen ligger som et hvit, lyddempende teppe over alt, jeg lar en hvit hånd gli gjennom håret. Månen har sett alt og alle kanskje den kan gi meg svar? Men den har vel aldri følt sorg? Den vet vel ikke hva jeg føler? Nei selvfølgelig ikke, dumme meg den er jo ikke levende.

  Jeg er Luna jeg elsker å stå under månen, kanskje det er sant da at navnet ditt bestemmer hvem du er? Kanskje jeg er så glad i månen fordi jeg fikk navnet Luna? Det er noen av de tusen spørsmålene som står i kø inne i hodet mitt for å slippe ut. Verden er helt hvit, snøen dekker alt fra blomster til krat og høye trær, til og med fjellene er dekket av snø, hvorfor er det ikke varmere der oppe når det er nærmere himmelen? Fjellene i horisonten ser ut som papp med den synkende solens røde lys bak, det er så vakkert, og det bringer frem så mange minner. En tåre render nedover kinnet mitt, og treffer bakken som en liten kule av is. Nei! Jeg må ikke gråte, jeg vil ikke sørge over ham! Det er høye trær på alle kanter, hvem kan egentlig se meg? Hvorfor holder jeg inne, når ingen kan se at jeg gråter? Hvorfor? Fordi jeg vil bevise noe? Fordi jeg ikke vil være svak? Jeg må slutte å lyve for meg selv, han er ikke hos meg lenger, han har valgt henne! Jeg ser en skygge på andre siden av tjernet, en menneske skikkelse er det som står der, en gutt, han er like høy som meg, kan det være ham? Men så forsvinner skikkelsen og der han sto er det bare et tornekratt, hjernen min spilte meg et puss, det hadde virkelig sett ut som ham i månelyset, jeg har sett ham overalt i det siste, er jeg blitt gal?

  Jeg vender tilbake til virkeligheten, det var bare et tornekratt, han er ikke og har aldri vært her. Jeg er kald på føttenne mens jeg tenkte har jeg gått ut i vannet, og jeg står med vann opp til knærne, dum ting å gjøre, også om vinteren da, men det gjør ikke noe. Det svarte vannet er så annerledes fra alt det hvite, og på himmelen er det månen som er annerledes, som et speilbilde.

 Jeg er Luna og jeg er vannet, de to tingene som gjør meg lykkelig, de er annerledes akkurat som meg, er det sånn med alle mennesker? Er det sånn at de som gjør folk glade er det som har noe til felles med dem? Det er sånn med meg, månen, som henger der stor og rund, er annerledes fra den svarte himmelen, vannet, som er så blikkstille, er annerledes fra den hvite snøen, og jeg, jeg er annerledes fra alle andre, det fins ingen andre som meg, jeg er Luna, månen og havet.

 Vinteren er kald, men jeg liker det, jeg føler ikke kulde og huden min er hvitere en snø, hvorfor? Jeg føler heller ikke noen annen smerte en den han gav meg, den smerten jeg har i hjertet mitt er den eneste jeg føler, jeg kan blø fra det dypeste sår, men jeg vil ikke føle noe, og blodet mitt er rødere en den rødeste rose, hvorfor? Håret mitt pisker meg i ansiktet, det har en sølvaktig farge, som månen, det skinner like mye uansett hva jeg gjør, uansett hvor mange ganger jeg farger det, hvorfor? Hvorfor måtte disse egenskapene bli mine? Kanskje hvis jeg kunne fryse, kanskje hvis jeg følte smerte og kanskje hvis jeg ikke hadde hatt sølvhår, kanskje han da ikke hadde knust hjertet mitt? Kanskje jeg ikke skulle blitt født i denne verdenen? Kanskje jeg skulle vært en stjerne eller kanskje månen selv? Jeg har så mange spørsmål, men det er ingen som har svarene, ingen som vet hvem jeg virkelig er.

 Han ba meg om å glemme ham og alt vi en gang var, men jeg kan ikke, han kunne be meg om hva som helst, han kunne be meg om å hente månen ned til ham, han kunne be meg om å hente skatter på havets bunn, han kunne be meg om alt, men bare ikke det. Jeg hadde ikke klart å si nei, jeg ville gjøre hva som helst for ham, så jeg sverget å glemme alt, jeg jobber fremdeles med det, jeg skal holde løftet jeg ga, jeg skal glemme ham, men jeg sa aldri at jeg ikke skulle gråte, sa aldri at jeg skulle slutte å elske. Hvorfor måtte jeg si ja? Jeg har gitt et løfte jeg ikke kan holde, men jeg skal prøve allikevel, jeg må prøve å glemme ham.

 En ugle tuter et sted i nærheten og jeg rives ut av tankene og tilbake til virkeligheten. Det er så stille, en flaggermus flyr forbi månen, en svart silluet mot måneskinn, tenk å ha vinger, tenk å kunne fly vekk fra alt som gjør vondt, men det kan vel ingen? Sorgen følger deg uansett, for den er i hjertet ditt, kanskje hvis hjertet ble revet ut av brystet mitt, kanskje jeg da ville slutte å sørge? Kan et hjerte egentlig knuses, når det ikke lenger slår? Er det løsningen? Er løsningen på alle mine problemer døden? Kan en som ikke føler smerte egentlig dø? Nei, jeg har vært så nær døden så mange ganger, jeg skulle vært dø nå, men nei, jeg er ikke dø, det er ikke løsningen på mine problemer, det eneste som kan helbrede et knust hjerte er tid, og tid har jeg nok av, jeg har hele evigheten, hvis sorgen ikke tar livet av meg.

 Himmelen er så nydelig i kveld, det er vinter, Nyx er ute i natt, føler guder og gudinner smerte? Kan de elske? Kan de føle smerte? Kan de føle kulde? Det er Nyx som er nattens, høstens og vinteren gudinne, hun er i trærne, i elva, i tjernet, i lufta, i snøen og til og med i månene og stjernene. Kan hun svare på spørsmålene mine? Kan hun hjelpe meg og glemme? Eller kan hun bare hjelpe de døde?

  Gud kan helbrede et knust hjerte, men han trenger alle bitene og den største biten gav jeg til han.

  Jeg kan puste under vann i flere minutter, kanskje det er der jeg bør være? Jeg har fått så mange velsignelser og så mange forbannelser, hvorfor?

Snøen ligger over alt som et teppe, et stort, hvit teppe som dekker alt, jeg står mitt i alt det hvite og stirrer opp på den svarte himmelen.

 Jeg strekker armen ut og prøver å gripe tak i månen, akkurat som jeg har gjort før, da jeg var yngre, jeg prøver å gripe månen, som et barn, men alt jeg får tak i er luft, den er nok kald, luften, men det merker jeg ikke noe til, for jeg kan ikke føle kulde.

  Jeg kan høre et tre falle et sted i skogen, det har nok ikke tålt all snøen, jeg kan høre fuglene kvitre, for det er enda lyst og jeg kan høre bekken klukke alt dette ville gledet meg før, men ikke nå, det bare minner meg på han jeg gjerne vil glemme, han jeg alltid vil huske, men som aldri kan bli min.

   Jeg hadde en gang tusen drømmer og tusen ønsker, nå har jeg bare en drøm og et ønske, at han vil ta meg tilbake, men det vil ikke skje, han er ikke min lenger, han har valgt henne og satt meg til side. Han sa vi var venner, men han løy, venner holder sammen, du bryter ikke løfter og avtaler, en ekte venn er alltid der for meg.

   Jeg har tilgitt han for det han gjorde, men jeg har ikke tilgitt meg selv, og jeg vil aldri kunne gjøre det. Jeg brøt et løfte, jeg lovte å glemme han, men jeg kan ikke, han er det viktigste for meg, og jeg vil at han skal være lykkelig, men hvorfor må hans glede være min sorg?

  Verden er urettferdig, livet er urettferdig, hvorfor skulle døden være noe bedre? Jeg er verken i live eller død, for ingen kan leve hvis de ikke kan dø, og et knust hjerte kan ikke slutte å slå, jeg er ikke i stand til å leve, men jeg kan heller ikke dø, smerten er for mye å leve med men den er ikke nokk til å dø av.

  Jeg er kun en skygge av den jeg en gang var, er ikke meg selv lenger. Jeg er bare et gjenferd som ikke finner hvile, ikke før den jeg elsker, elsker meg tilbake. Jeg lever i et speilbilde av mitt gamle liv, alt er annerledes.

  Mitt liv har bare vært en stor løgn, frem til jeg møtte ham, da var det han som ble løgnen, døden er også løgn, man får ikke en ny start, får ikke en sjanse til.

  Jeg er alene igjen, jeg har et knust hjerte og knuste drømmer, jeg har tusen spørsmål uten svar, og jeg har en uendelig kjærlighet til han som gav meg alt dette.

 

 

 



0 kommentarer på "omg! fant denne jeg skrev i 8.klasse!!!!"




Kommentarer


Legg igjen en hilsen



Navn:


Mail:


Bloggadresse:


Din kommentar:


hits